Al Camino de la Muerte - Dødsveien

-
Stig har ankommet ett av de stedene på sin ferd som det har blitt knyttet absolutt mest spenning til.
10661945_10206953490977070_3539317584730794346_o

Veien fra Peru og til Bolivia går gjennom Andesfjellene og fører Stig langs svingete fjellveier inn på et av verdens mest omtalte veistrekninger, Yungasveien, El Camino de la Muerte, Dødsveien, kjært barn har mange navn. Men få krever så mange liv i året på bare 69 km som strekningen, mellom 200-300 personer mister hvert år sine liv her.

Veien ble opprinnelig anlagt av fengslede paraguayanere under Chacokrigen i 1930-årene. Den er en av få veier som binder sammen regionen Yungas i det nordlige Bolivia med hovedstaden La Paz. Veien er smal, meget smal, det meste av ruten er veien ikke bredere enn 3,2 m. Det er ingen rekkverk og kommer du for langt ut er grøftekantene de fleste steder relativt dype, 600 m rett ned for å være nøyaktig(Kanskje du husker det nervepirrende øyeblikket fra Top Gear med Jeremy Clarkson?)

Stig forteller:

Yungas Road, mer kjent som "El Camino de la Muerte" eller "Death Road".

På hele min reise østover er dagen i dag en av de jeg har sett mest frem i mot. Jeg skal lage en reportasje fra den berømte veien til Vi Menns oktober nummer, men vet samtidig ikke helt hva jeg har sagt "ja" til.

I Nepal landet vi på "verdens farligste flyplass", i dag skal vi kjøre "verdens farligste vei". Veien som ble bygget av straffanger under krigen mellom Bolivia og Paraguay i årene 1932 til 1935 fikk sitt velfortjente tilnavn i 1995 etter at BBC hadde beregnet at det var 200 - 300 mennesker som årlig mistet livet langs den 69 km lange strekningen. I våre dager er det mindre trafikk enn tidligere siden det i 2006 ble bygget en ny og bedre vei på andre siden av dalen. Om det er til det bedre eller verre? Vel...

Gårsdagen gikk med til å organisere. Jeg har fått leid inn en fotograf, Mauricio, som skal være med å forevige vår strabasiøse reise nedover fjellskråningen. Videre måtte det ordnes med forsikring og kjøretillatelse. Alle normale forsikringer oppheves i Yungas Road ble jeg fortalt. Så ny forsikring måtte på plass hos et lokalt forsikringskontor som har spesialisert seg på den slags. Vel inne på kontoret begynner det å gå opp for meg hva vi skal ut på. Representanten på forsikringsselskapet blir bekymret når jeg sier vi skal kjøre bil - de aller aller fleste som oppsøker dem skal sykle Down hill. De forteller at veien er i dårlig forfatning om dagen. Etter at den nye veien ble åpnet har vedlikeholdet av Yungas Road vært nedprioritert. Videre forteller Mauricio at det ofte er ras langs veien, og at det som regel tar flere dager før de får ryddet unna. Syklistene må bære sine sykler over raset. Det kan naturlig nok ikke vi, så er vi uheldige er det ingen annen utvei enn å begynne å rygge... Snu er ikke mulig.

Men Mauricio beroliger oss med at vi kan spørre politiet når vi kjører gjennom en check point vi skal passere. De gutta bruker å vite om det har vært ras. Beroliget? Vel... har ikke sovet veldig mye i natt...

Et par mil utenfor La Paz passerer man en topp på 4.650 meter. De fleste syklister, og de er det mange av (gjennomsnittlig 200 pr dag), starter sin tur herfra. På vei nedover passerer man check pointen ved det lille tettstedet Unduavi. Noe senere er man kommet ned på ca 3.500 meters høyde og den virkelige Dead Road begynner.

Jeg monterer GoPro kamera på panseret, leser på skiltet at man skal kjøre på venstre side av veien (slik at sjåføren bedre kan se hvis ytterhjulet nærmer seg kanten) og konstaterer at den røffe grusveien ofte ikke er mer enn snaue 3 meter bred. Vi er klare for å kjøre, men også uheldige med været. Tåka ligger tett, og det begynner å gå opp for meg at jeg antagelig ikke får mitt forsidebilde til boka. Faderen derimot er fornøyd. Han synes det å slippe å se bunnen av dalen er viktigere enn alle verdens forsider. Vi håper tåka skal lette og starter vår kjøretur ned mot den søvnige byen Coroico som ligger på 1.604 moh. 2000 høydemeter under oss, og glad vi ikke kommer til å møte store tømmerlastebiler. Det var det mye av i gamledager. Men lastebiler kom vi til å møte... Jeg lar bildene fortelle resten og må si Mauricio Suárez Guzmán har gjort en fantastisk jobb for å klare å delvis "bli kvitt" den tykke tåka på bildene, fantastisk jobb:-). Men skulle likevel likt å vist dere mer stup og storslagen natur, for det det er virkelig helt sykt langt ned:-) .

I Vi Menns oktober nummer kan dere derimot se bilder både med og uten tåke:-).

Har dere tips til Stig om steder han bør se eller besøke, restauranter han bør prøve eller annet så kan dere sende oss en mail på kha@abax.no eller sal@abax.no  Trykk her for å følge Stigs rute i Google maps.
11111071_10206953485176925_3876874873192771489_o
11406111_10206953482216851_3049147951606927381_o
981403_10206953481736839_8527039055161010802_o
11538087_10206953481136824_464851511622529920_o
11538993_10206953480656812_837103665551957066_o
11406512_10206953478616761_3971577089867479218_o
11406211_10206953477616736_8363914049552470648_o
10012915_10206953474816666_2033928585805278140_o
11430111_10206953473696638_3436891243563672853_o
11402340_10206953516617711_1461335047030943654_o
10339436_10206953515537684_896705439662972894_o
11412020_10206953516577710_8287193050791949528_o
11423363_10206953507857492_5777976422745536383_o
11538110_10206953508337504_4616166546871320121_o
11011192_10206953495897193_399402441250026020_o
11040600_10206953493857142_4871667271366140471_o
11406127_10206953493497133_339408136639189279_o