Feilslått spareplan?

-
Norge er et rikt land. Vi har en enorm formue på bunnen av Nordsjøen i form av olje og gass. Vi utvinner dette løpende, og “putter pengene på bok". Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) har vokst til en gigantisk størrelse, og har passert 3 000 milliarder kroner. Beløpet er så stort at det er vanskelig å fatte.

Dette er våre penger. Det er vår felles formue som borgere i landet. Men hvordan forvaltes denne formuen? Er de som håndterer pengene våre skikket til det?

Den amerikanske økonomen Michael Hudson er i Oslo for å snakke om forvaltningen av Oljefondet. Jeg håper styrende myndigheter lytter nøye.

Michael Hudson stiller seg kritisk til forvaltningen av Oljefondet, og mener risikoen er så høy at man risikerer å tape inntil halvparten av fondet nærmest over natten. Nå tror jeg dette er i overkant pessimistisk, men jeg er ikke i tvil om at han har flere gode poenger.

Jeg er svært enig i hans betraktninger om at pengene burde investeres i Norge, ikke i all hovedsak i utlandet. Slik håndteringen er i dag brukes kapitalen til å bygge opp virksomheter i andre land, og man får avkastning på den verdiøkning som skapes der. Pengene kommer i liten grad Norge til gode annet enn som et tall i en økonomisk oversikt.

Mange politikere sitter med den oppfatning at å benytte pengene til å investere i egen infrastruktur er det samme som å bruke dem opp. Det er feil!

Michael Hudson anbefaler at man investerer i infrastruktur, utdanning, teknologi og spisskompetanse. Han mer enn antyder at man også burde sikre seg tilgang til naturressurser. Det er denne form for kapital som kan bygge nasjonen sterkere for kommende generasjoner. Jeg kan vanskelig si meg mer enig med Hudson.

I dag brukes Oljefondet nesten utelukkende til finansielle investeringer. Man bygger opp en finansiell formue (med høy risiko), som skal betale for eldrebølgen og kommende generasjoner. Det virker som man legger opp til en strategi hvor man skal bli besørget av samfunnet, og egen kompetanse og innsats blir mindre verdsatt.

Denne utviklingen er farlig. Dersom man bare kan lene seg tilbake og stole på at noen tar vare på seg, skaper vi et land av dovenskap. Det vil sende oss i gal retning, og vi overlater til våre etterkommere et land i forfall.