Take it easy my friend This is Iran

-
Stig har de siste dagene reist i Iran(Persia om man vil). Landet har et noe ambivalent forhold til Vesten og Vestlig kultur og en helt annen oppfattelse av lov og orden. I det lyset var vi naturligvis litt spente før Stig kjørte over grensen og løftet sløret på hva som befant seg på andre siden.
ABAX i ørkenen

Det har nå gått noen dager siden siste bloggpost. Oppdateringene fra Stig har blitt en anelse forsinket på grunn av blokkeringen av Facebook i Iran. Dette tegner på mange måter et perfekt bilde av landet som historisk sett har bidratt så rikt til vår vestlige kultur, men som i dag holder samme kultur og sivilisasjon på en armlengdes avstand. Irans forhold til vesten endrer seg markant i 1979 når Ayatollah Ruhollah Khomeini og Prestestyret overtar makten og setter i gang Kulturrevolusjonen i 1980. Prestestyrets harde metoder og anstrengte forhold til USA og spesielt Israel, Atom programmer og til tider horrible taler i FN, har gang på gang bragt Iran på kant med Vesten. Derfor er det veldig interessant å høre om hva som skjer om man setter seg i en bil og kjører fra nord gjennom Teheran og til sør i Iran.

Iran i tall

Iran er et stort land, med 1,648,195 km2    er det verdens 18. største land. Det bor ca. 77 millioner mennesker i Iran, hovedparten av disse er Shia Muslimer, og det offisielle språket er persisk. Valutaen Iranske Rial regnes som verdens minst verdsatte valuta, gjenspeiles i dieselprisen som er noe under det vi er vant til i Norge(1,25 Kr/L)

Stig forteller:

Take it easy my friend. This is Iran. You need to "love" waiting. This is not Europe.

Jo da, vi kan vente vi, det var bare det at det ser ikke så lyst ut.... Visumene våre er i orden. Problemet er at de ønsker et Carnetpapir på bilen for å få den inn i landet, og to selvoppnevnte hjelpere er i full sving.Men nå har de tydeligvis forsøkt det meste. Jeg ber om å få snakke med noen. Noen som kan ta avgjørelser. Mr. President sitter opptatt i møte, men jeg fårhilse på visepresidenten. Legger frem saken med at det bare er en transit. Visepresident forstår men sier nei; "this is the rules in Iran". Og når visepresident sagt nei, så er det nei. Bare å snu og kjøre tilbake til Azerbaijan.

Jeg ringer ambassaden i Teheran, som er svært imøtekommende og vil snakke med tollen. Vi går tilbake for å få telefonnummer, og en løsning hvorambassaden garanterer for bilen blir foreslått. Men faksen må via nasjonalt kontor i Teheran og problemet er at tollen stenger om 2 timer og 20 minutter,og de to neste dagene er det helligdag.

Flere telefoner med Stine på ambassaden og hun tror ting løser seg, bruker å gjøre det i Iran, men ting tar tid. Så åklare det før stengetid kan vi ikke regne med. Men på onsdag.... I mellomtiden har Mr. President fått høre rykter om nordmannen og ambassade som er kobletinn. Han innkaller til møte. Vi er 11 mann på forværelset, jeg i midten, noe ukomfortabelt... Mr. President sier en ferie i Iran skal være en positivopplevelse, og får han en faks fra ambassaden med garanti er alt greit. Trenger ikke via kontoret i Teheran. Stine skal fikse. Jeg får beskjed å hente faderen,som har ventet i bilen, og vi blir bedt med inn på det staseligekontoret til Mr. President, som forøvrig heter Mohammadi. Vi blir servert kaffe, frukt og sjokolade. Tilfeldigvis er svigerfaren til Mohammadi innom, og han var i Norge i 1976 så vi har mye å prate om. Men klokka tikker fort mot 14.00. Mohammadi merker jeg er urolig, og sier at dette er koselig, "take it easy". Seks over to kommer sekretæreren inn med faksen som blir lest og godkjent. På vei ut tar vi bilder og blir ønsket god tur videre.

Vi spanderer middag på våre to hjelpere og flere kommer til. De lurer på hvem som tar seg av kona når jeg skal være borte så lenge. Jeg sier det ikke finnes noen kone og det syntes de er rart. Og enda rarere at jeg har sønn. De lurer på om jeg har "annerkjent" han som min. I Iran, hvor sex før ekteskap etc, så kan man ikke det. Da må mor sporenstreks ut å finne ny mann som blir far til barnet. Gutta synes norske praksisen er bedre. Jeg viser bilder av Kristian som hopper fallskjerm og Kompis som leker i snøen. Norway is a beautiful country. Men de har snø i Iran også, så langt mer artig med bilder av Elise, Bente, Veronica og Toini uten noe på hodet. Pene jenter, men mest spennende er det med Julie Aas som står slalom. Tøff jente, og når jeg bekrefter at Julie både kan lage mat og flink med barn så vil alle til Norge og ha slik kone.

En av gutta har også Facebook (enda det er ulovlig i Iran) og jeg blir venn. De ser bilder fra turen og synes det har skjedd mye i Baku. De fleste hadde vært der før Allatollaene overtok i 1979. Vi måtte videre, og Sahin og Shahriar ble med ned til lokalt forsikringsselskap slik at forsikring på bilen ble ordnet. Vi var på veien igjen - etter 6 1/2 time på tollstasjonen. Iran har et hyggelig folk:-)

Jeg var inne på tanken... Vi var kommet til Iran, landet med flest dødsulykker på veiene i forhold til innbyggertall. Alt virket kaotisk. Det vaiet sorte "sjørøverflagg" overalt (skulle vise seg å være pga en religiøs sørgehøytid vi var kommet midt inne i), alle damer brukte sorte 2-mannstelt som bekledning og også mennene var kledd i sort. De hadde sauer på fortauene som ble slaktet og solgt på samme sted, og smalahove ble tilberedt på lokale gatekjøkken. "Ingen" snakket engelsk og skiltingen var dårlig. Og ikke minst - jeg hadde gjort for dårlig forberedelse.

Jeg var klar over at det ikke er vanlig med kredittkort, men at verken store hoteller og/eller banker kunne betale/ veksle fra kredittkort var jeg ikke klar over. Vi hadde ikke mye dollar igjen og måtte legge opp til sparebluss. Jo, jeg var inne på tanken å kjøre sammenhengende, uten stopp, til havnebyen i sør. "Bin there - done that" liksom. Vi kunne i så fall ikke gjort en større tabbe.

Iran har imponerert med sin gjestfrihet og imøtekommelse, og er nok det landet jeg har besøkt (sammen med Libanon - vært der 3 ganger tidligere) som har overrasket meg mest. Jo jeg har blitt glad i Iran, skal forsøke å forklare hvorfor i et par senere reisebrev. Men først vil jeg presisere formidlingen. Jeg skildrer våre opplevelser "der og da" og jeg forteller om samtaler med mennesker vi møter. Dette må ikke forveksles med hva som er "riktig" og "galt", hva vi bør og skal mene. Dette blir skildringer av opplevelser. Tilbake til sauene på fortauet. Det var rått og brutalt, og mine tanker gikk tilbake til samtalen med gutta på grensen, hvor jeg sa Julie var flink med matlaging. Nå kjenner ikke jeg Julie som kokk, men tror kanskje ikke vår generasjon går ut på gata og kjøper en halv sau og lager familiemiddagene ut fra det. Så mulig våre venner hadde blitt skuffet med norsk kone:-)

Den religøse høytiden var artig å få med seg, og trafikken var langt bedre enn førsteinntrykket. Penger ble etterhvert heller ikke det største problemet, i et land hvor en liter diesel koster 1 krone og 25 øre, og en taxitur maks kostet 3,-. Vi traff en Indier som vi vekslet vår indiske reisekasse med, og vi måtte ta til takke med de billige hotellene (bare slik at vi ikke misforstår hverandre - vi snakker om hoteller som de færreste i min omgangskrets ville gått inn på:-). Men alle iranere er utrolig hyggelige og behjelpelig, og når vi spør "Do you speak English?", så løp de rundt og finner en engelsktalende, gjestfrihet i alle sammenhenger, og "Norway is good". I natt har vi bodd hjemme hos Omid, en kar vi traff på spedisjonskontoret. Hyggelig kar som også har hjulpet oss med eksport av bilen i dag, en papirmølle som tok 7 timer og 45 minutter... Take it easy, my friend... . Jo vi har hatt svært fin uke i Iran, men teknikken med toaletter som et hull i gulvet har jeg ikke lært meg...

Har dere tips til Stig om steder han bør se eller besøke, restauranter han bør prøve eller annet så kan dere sende oss en mail på kha@abax.no eller sal@abax.no

Trykk her for å følge Stigs rute i Google maps

/Kenneth Hansen
Huler i Iran2
Huler Iran
Iran blomster
Kv inne i Iran
Mat i Estfahan
Snø i Iran
Vise ord
Familie Iran
Fiskebåter Iran