Yrkesbil og yrkesstolthet

-
Norske bedrifter blir daglig møtt med feilaktig rådgivning fra regnskapsførere og revisorer knyttet til privat bruk av yrkesbil. Skatteregningen blir høy, men viljen til endring synes dessverre tilsvarende liten.

Skatteetatens nye storoffensiv mot privat bruk av såkalte yrkesbiler foranlediget en debatt om regnskapsførernes kompetanse. Advokat Per-Ole Hegdahl i Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening (NARF) frikjenner i Finansavisen 3. desember 2012 sine medlemmer. "Regnskapsførerne kan disse reglene og håndterer dem på en god måte", sier han og legger til "firmabil er ikke så komplisert".

Over til virkeligheten. Jeg har fått tilgang til en bokettersynsrapport fra Trondheim kommune, datert 10. september i år. Saken er ikke enestående. Rapporten gjelder et selskap som har noen varebiler klasse 2 (grønne skilter) og som har blitt anbefalt av revisor å innrapportere dem med en fordel på kr. 48.000,- pr. år. Saken henges på en unntaksbestemmelse i regelverket for "Særlige tilfeller hvor listeprisen ikke tilsvarer bruksverdi privat". Bestemmelsen er ment f.eks. for biler som etter vesentlig ombygging får en verdi som klart ikke står i forhold til den private nytten. Eksempelvis en verditransportbil som blir pansret. Pansringen vil alene kunne mer enn fordoble verdien av bilen, og verdiøkningen står åpenbart ikke i forhold til den private nytten.

I det faktiske tilfellet har man for det første benyttet en meget smal bestemmelse for helt ordinære varebiler. I tillegg er minimumssatsen lagt til grunn uten hensyn til bilenes faktiske verdi. Anvendelse av bestemmelsen er åpenbart feil, gitt ordlyden. Revisor imøtegikk konklusjonen fra kemnerkontoret med en rekke gode argumenter, men argumentene er helt uten relevans i forhold til bestemmelsen. At revisor er statsautorisert gjør ikke saken bedre. Selskapet valgte beklageligvis å stole på sin revisor og har fått en ligningsendring på drøyt 600.000 kroner. Så vidt meg bekjent har ikke selskapets revisor tilbudt seg å ta denne regningen.

NARF-advokat Hegdahl uttaler videre: «Det synes som om det i enkelte saker opereres med en omvendt bevisbyrde». Det burde ikke overraske dem som har satt seg inn i regelverket. "Hvorvidt bilen er brukt privat eller ikke, er et bevisspørsmål der ligningsmyndighetene etter en konkret vurdering skal legge til grunn hva de finner mest sannsynlig, jf. lignl. § 8-1.", heter det. Klarere kan det ikke sies. Ligningsmyndighetene skal vurdere bevisene, og ensidig så avgjøre hva de finner mest sannsynlig. Dersom det ikke foreligger "beviser" sitter man igjen med det Ligningsmyndighetene «finner mest sannsynlig». Om ikke dette er omvendt bevisbyrde, hva skulle da være det?

Drøftinger om omvendt bevisbyrde er hva vi opplever som den hyppigste rådgiverfeilen fra revisorene. Vi har gjentatte ganger fått tilbakemelding fra kunder som har fått beskjed fra sin revisor/regnskapsfører at de ikke trenger kjørebok så lenge bilen ikke benyttes privat. For meg er dette et bevis på at vedkommende revisorer/regnskapsfører ikke er kjent med den omvendte bevisbyrden.

Det er ikke mitt mål å henge ut regnskapsførere som yrkesgruppe rund baut. Jeg peker imidlertid på et område hvor det er behov for ytterligere skolering. Første skritt er å rive hodet opp av sanden og erkjenne realitetene. Selv om det går på stoltheten løs.

Som det heter i det gamle ordtaket: Den som mener seg ferdig utlært, er ikke utlært, men ferdig.